Her er to bilder fra agility-trening i hundeklubben. Denne karen, med sin hund Amira, kan man vel si gir alt! ;o) Kan vel ikke være så vanskelig for hunden å forstå hva eieren mener her?
 |
| Satsen er god den |
 |
| og nedslaget er jo helt upåklagelig Når sant skal sier så skled vedkommende og en våken fotograf fikk knipset det hele. |
Så noe som er litt mer alvorlig, er du interessert i hvordan vi oppdrar Mario, så les videre:
Det er jo sånn når du har valp, og kanskje hele hundens liv, at det er trening og repetisjoner som gjelder. Helt fra Mario kom i hus 25.11.2011, har vi prøvd å lære ham hvordan vi vil ha det. Vi skjønner selvfølgelig at dette ikke er gjort over natta, men dette er vårt overordnede mål:
Det er veldig viktig for oss å vise Mario at det er vi som bestemmer absolutt alt. Det gjelder hvor han skal spise, sove, hvor han får være i huset og ikke, at han må være rolig før han får mat, vi skal kunne ta fra ham-/holde fingrene nede i maten mens han spiser hvis vi ønsker det. Det samme med snacks, godbiter og leker. Vi går først ut/inn av dører, han må sitte pent når vi tar på båndet, ikke trekke i båndet, stoppe får å få tørket av bena når vi kommer utenfra, ikke bite i annet enn biteleker og tyggeben/-ting. I det hele tatt hvordan vi vil ha det i hverdagen.
 |
| Mario er veldig trygg, flott og selvsikker |
Vi skal spise middag. Maten står på bordet og lukter godt. Mario kommer innenfor med forlabbene og stopper der. Tydelig tegn på at han vet at han ikke får komme inn på kjøkkenet, men prøver seg. Jeg går tilbake mot ham og peker ut av kjøkkenet. Han tusler ut og legger seg en drøy meter fra døråpningen, og det er helt greit. Han kommer til døra igjen, men ikke innenfor denne gangen. Vi vil ikke at han skal ligge på terskelen og "tigge" om å få komme inn heller, så samme prosedyre fra meg og det samme skjer.
Så kommer Henrik inn på kjøkkenet, og Mario kommer helt inn ikke lenge etter. Henrik gjør samme prosedyre som meg, og etter å ha ligget litt utenfor døren i veldig kort tid, det er snakk om sekunder, går han bort til liggeplassen sin i stua og blir der under hele middagen. Sånn vil vi ha det! Som sagt, Mario har skjønt det, men prøver seg.
Glemmer noen av oss dette i farta, noe vi gjør innimellom, minner de andre vedkommende på det etterpå uten at det blir sure miner av den grunn.
Vi mener dette er god oppdragelse til beste for alle parter. Deilig når grensene er satt. Det vanskeligste med dette er å være konsekvent hele tiden, men vi trenger selvfølgelig trening og repetisjoner vi mennesker også. Ikke noen forskjell på det.
 |
| Mario koser seg veldig når han får et griseøre å tygge på |
Henrik gir Mario et griseøre, noe som alltid foregår i helt rolige og kontrollerte former som med alt annet. Mario legger seg ned, Henrik sitter ved siden av. Henrik tar hånden foran munnen hans og Mario begynner å knurre. Henrik holder hånden rolig og Mario knurrer mer og mer og reiser seg til slutt opp og gjør utfall på 2 sider av griseøret. Henrik tar rolig etter griseøret og i kampens hete får Henrik, ikke et bitt, men en rift i hånda. Mario blir tatt bestemt og lagt på siden og han gir fort opp. Etter kort tid får han tilbake griseøret og jeg setter meg ved siden av ham. Da går han vekk med øret, noe han heller ikke får lov til, og jeg kaller ham tilbake til utgangspunktet hvor han igjen legger seg ned med griseøret. Jeg tar hånden rolig og bestemt bort til munnen hans og han slipper øret. Jeg tar på det og gir det raskt tilbake. Øvelsen avsluttes og alle er glade. Særlig Mario, siden han får kose seg med øret i fred og ro. :-)
Husk at dette skjer i helt rolige former, uten at vi hever stemmen, bli stressa eller sinna. Kun bestemt!
Når slike ting kommer helt automatisk, blir det veldig bra, og ikke minst trygt, for alle parter, spesielt små barn.
 |
| Tror neppe det finnes så mange hunder som er mer avslappet enn Mario |
Du må gjerne kommentere dette, og si om du gjør noe av det samme,
eller om du har helt andre metoder.
Hvordan hverdag ønsker du med din hund?
