Vi har nå gjort en ny og litt uvant vri på hverdagen vår. Dette som et ledd i å forbedre kontakten med Mario i LP. For første gang har jeg i dag vært borte fra ham i 4 timer, og drøye halvannen time av disse var han helt alene hjemme. Jeg savnet antagelig han minst like mye som visa versa. :)
Den mottakelsen man får når man kommer hjem da er bare helt fantastisk! At det er mulig å vise sånn glede. Det er så voldsomt at jeg blir helt rørt av det jeg altså. Kjente jeg ble blank i øya! SuperMarioen min det tenker jeg.
Etter velkomstseremonien var det egentlig tid for kulturmelk/eggeplomme og påfølgende mat for Mario, men ikke denne gangen. Han forventet jo dette, men isteden fikk han en liten økt med kontakttrening. Og for en drømmekontakt! Vet jo at en ting er inne i stua, at han var sulten osv., men likevel. Han satt på plass, ett skritt fram, tre skritt fram, ett fram osv. osv. Med andre ord "Back to basics" Han så opp på meg absolutt hele tiden. Fikk selvfølgelig rikelig belønning for dette. Ikke tvil på det! Ny økt venter senere i kveld.
Kanskje vi er inne på noe her gitt, hadde jo vært bælmoro!
